Book et möte

Book et möte!

Fyll inn dine opplysninger og ta kontakt med oss ​​og se frem til å vise tjenesten vår!

Etter SVTs Vetenskapens Värld episode og påfølgende debatt om problemet med retur av varer fra netthandel, har jeg følgende tanker om koblingen mellom returer og miljøpåvirkning. Programmet synes jeg på en god og pedagogisk måte viser vanskeligheten med å bestemme hvilken last mile modell som faktisk er den beste fra et miljømessig synspunkt, selv når klassisk detaljhandel og netthandel ble sammenlignet. Så hvis vi hopper over avgrensningen og snakker om «handel», kan vi bare konkludere med at vi trenger å jobbe med problemet uavhengig av hvilke kanaler vi bruker og hvordan vi selger.

Så til miljøaspektet der mediene setter mye fokus på de negative delene rundt returtransporter, noe som er helt riktig, men CO2-effekten i disse delene er, som mange har påpekt, svært liten knyttet til hele supply chain, sourcing og dermed mer eller mindre hele selskapets totale CO2-påvirkning. Poenget mitt med emnet er flere… men i dag er fokuset på sammenhengen mellom retur og miljø. Debatten handler om hvordan returer drar frem og tilbake og hvordan det påvirker miljøet sammmenlignet med miljøpåvirkningen selskapet generelt har. Vi snakker om deler av % i returprosessen sammenlignet med 99,? for resten av selskapet. Slik kan man se det når debatten handler om returer som et avgrenset fenomen, men det er der vi havner feil. Her er etter min mening de tre største miljøpåvirkningene knyttet til returer – fra et mer helhetlig perspektiv.

Effekten av returer på lønnsomheten

Dette er nøkkelen. Alle har ulike forutsetninger, men generelt bryter vi for stor andel av marginen vår i last mile delen av supply chain. Motesegmentenes returgrad på 20 – 60% har en mye større innvirkning på lønnsomheten enn mange tror / ser. Transportkostnader, kundeservicetid, administrasjon, operativ håndtering, logistikk, kundeopplevelse, etc. I mange tilfeller er både kunder og produkter ulønnsomme som følge av dette. Det spiser opp lønnsomhet og presser marginer for aktører som dermed synes det er svært vanskelig å motivere og investere nok i C02-vennlige alternativer i leverandørkjeden / sourcing. Vi må skape forutsetninger for å kunne investere i en for tiden uholdbar sourcing i stedet for å prispresse aktører til enda verre atferd / forhold.

Det ubrukte plagget

Vann, energi og materialer som brukes til produksjon utgjør den største miljøpåvirkningen. Hvis våre salgsprosesser, last mile strategi ikke ser og håndterer retur konsekvensen på en god og effektiv måte, fører det til overlager, usolgte plagg eller like ille (til selgernes forskrekkelse…) at det ligger ubrukt hjemme hos forbrukeren. Prosessen etter salg spiller her en stor og viktig rolle i et større perspektiv, ikke bare retur, men reprosesser (gjenbruk, re-pair, re-cycle etc.) som er knyttet sammen til sirkulær tenkning der produkteiere skal (håper jeg) ta større ansvar i hele kjeden.

Returenes ledetid

Ledetid viser seg å ha stor innvirkning. Har en direkte innvirkning på de to punktene ovenfor, men påvirker også salget i stor grad som følge av utplukkede størrelser og produkter på nettsiden. I den situasjonen som mange fast fashion aktører har satt seg i så blir også korte sesonger en paramater som stiller større krav til dette. En 17 mai kjole har mindre sannsynlighet å bli tatt i bruk hvis den er ute i en flere uker lang returprosess.

Poenget er… Den største miljøpåvirkningen av returer er ikke direkte relatert til returene, men mer effektene av dem. Et mer holistisk synspunkt og forståelse er nødvendig for å muliggjøre en mer bærekraftig og lønnsom netthandel – inkludert returer, de er en del av prosessen, uansett hvor lite eller stort det isolerte problemet med dem kan være.

… Bildet er av Aralsjøen som nesten ikke eksisterer lenger. Returenes feil? – sannsynligvis svært liten direkte innvirkning, men knyttet til lønnsomhet og bærekraft.

Mvh Markus